Sometimes being too comfortable...

I sommer var vi i bryllup til Stian og Marlen. Et veldig flott bryllup med veldig trivelige folk! Men i løpet av ettermiddagen fant vi ut at vi kanskje er litt for komfortable med hverandre, og kanskje litt for lite sosialt intelligent.

Det hadde seg sånn at vi sto på verandaen i lokalet hvor bryllupet ble holdt. Dette var altså en relativt stor veranda, så det var en god del mennesker på den. Jeg sto å snakket med onkelen til brudgommen, samt noen fettere og annen slekt. Anne sto noen meter lengre bort og snakket med noen venninner. Stemningen var god og praten gikk lett. Plutselig kremter den ene fetteren til brudgommen og forteller meg at buksesmekken min var oppe. Det kom såpass høyt ut at alle som var i nærheten hørte det. Plutselig ble jeg et lite midtpunkt, men prøvde så diskret jeg kunne å dra opp smakken. Det viste seg å være litt vrient, men det var da Anne kom til unnsetning. Ho brøytet seg frem i folkemengden og kastet seg over oppgaven. "La meg gjøre dette". Uten å tenke noe mer over situasjonen, lente jeg meg tilbake på gelenderet og skulle til å la Anne løse problemet for meg.

Idet Anne strakk frem hånda for å stenge åpningen, fikk ho et rask klapp på hånda av onkelen. "Det der gjør du ikke her!" Han var veldig streng i stemmen, men smilte. Plutselig går det opp for både Anne og meg hva som egentlig skjedde, og hvor feil dette måtte ha sett ut for ALLE andre enn oss. Anne knekker sammen i latter og krymper til en liten skolejente. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men valgte å la Anne ta på seg skylden. "Hva er det du driver med kjære?! Er ikke det litt upassende?" Som vanlig når Anne blir utilpass begynner ho å unnskylde seg. Jeg ble også ganske utilpass og begynner også å unnskylde meg. Selvsagt på en slik måte at jeg unnskylder kona mi for hennes svært upassende oppførsel. Dette pågår såpass intenst og lenge at onkelen ber oss (hovedsaklig Anne, selvsagt) om å holde kjeft. De hadde fått med seg at vi ikke mente det sånn og så videre, og så videre.

Så der sto vi. Det ble veldig stille, og ingen visste helt hvordan de kunne starte praten igjen. Heldigvis løsnet det etter hvert, og hyggen fortsatte til brudeparet måtte "gjøre et par ærender".