My three musical phases, and the best musical piece ever made!

De som kjenner meg, veit at jeg er en musikkelsker. Jeg hører musikk i hvert fall 3-4 timer daglig, og studerer, analyserer og gransker en låt før jeg tør å si den er god. Jeg er forsåvidt ganske kresen på hva jeg synes er skikkelig god, gjennomført musikk, og før jeg kommer så langt har jeg gått gjennom ganske mye. Jeg har nemlig alltid tre faser jeg må gjennom før jeg kan nyte en låt:

1. fase er førsteintrykket. Dette er som regel helt feil! Flere av favorittlåtene mine likte jeg ikke ved første møte (dette gjelder i like stor grad filmer, forsåvidt). Jeg hører en låt, tenker "ok" og går videre. Men etterpå begynner det å knake. Jeg begynner å analysere hva jeg egentlig hørte, og lysten til å høre låten igjen oppstår.


2. fase er å analysere låten. Jeg blir nødt til å høre gjennom låten mange, mange ganger og hver gang henge tak i en ny del ved låten. Den første gangen er det kanskje hovedmelodien, og instrumentene som spiller den. Neste gang er det som oftest trommene og rytmen, deretter bassen og til slutt alt det andre rundt. Det er ofte her de aller fleste låtene detter av lasset, for det er virkelig ikke mange låter som er like gjennomført på alle nivå. Ofte stopper låta opp etter bare et par analyseringer og klarer ikke levere noe nytt hver gang. Trist, for det er mange låter som har godt potensiale.


3. fase er nytelsesfasen. Innen denne tid kan jeg låten så å si utenat (melodisk sett, jeg er lyrikkdyslektisk, og klarer ikke huske teksten om jeg så vil) på alle plan. Det er her den fantastiske følelsen kommer. Det stadiet hvor man nesten kan begynne å grine av begeistring mens man hører låta. Det jeg liker aller best i denne fasen, er å bare lukke øynene, slappe av og leve meg inn i musikken. En fantastisk følelse!

Hvis jeg begynner å snakke om musikk, snakker jeg alltid om at de aller beste artistene tar deg med på en reise. Det jeg mener, er at låta ikke skal gå "vers, vers, refreng, vers, refreng bridge, refreng" men levere noe nytt og unikt hele veien. Gjentagelse gjør at låta fort blir gammel, og ofte har ikke artistene gjort annet enn å kopiere melodien på verset 4-5 ganger. Det blir litt som å sammenligne en romantisk kommedie med en Ridley Scott-film, det funker en liten stund, men så legger man den fint tilbake på hylla.

Låta jeg skal presentere i dag, er egentlig ganske mye rart. Låta heter "One-Winged Angel" og kommer opprinnelig fra Final Fantasy VII som ble sluppet i 1997 til Playstation. Den gang var den computergenerert, men hørtes slett ikke så værst ut tatt i betraktning. I ettertid har flere filharmoniske orkestre plukket opp mesterverket og spilt den med reelle instrumenter.

I 2005 lagde Square-Enix en oppfølger-film basert på Final Fantasy VII, kalt Final Fantasy VII: Advent Children. I den sammenhengen spurte de den opprinnelige komponisten fra spillet, Nobuo Uematsu om han kunne lage musikk til filmen også.

Mye hadde skjedd siden 1997, og Uematsu hadde bl.a. startet et heavy metal band og jobbet mye med det. Musikken i Final Fantasy VII: Advent Children er derfor sterkt påvirket av dette, noe også "One-Winged Angel" fikk kjenne. Det er altså bandet hans "The Black Mages" som fremfører låta sammen med et orkester. Uematsu uttalte selv at denne versjonen er den første han syntes hørtes riktig ut, og at ingen tidligere hadde klart å treffe spikeren på hodet. Det var nettopp noen litt tunge giterer som måtte til.

Mengden av "epicness" i denne låta er så banebrytende at jeg ikke kan beskrive det. Den starter rett på med et smell, roer seg, men bygger oppover til en elgitar plutselig tar over. Orkestermusikken akkopagnerer gitaren perfekt og skaper et lydbilde som dekker hele rommet det spilles i. Deretter går låta gjennom flere faser, skifter takter og lydbilde helt til alt smeller sammen til en fantastisk avslutning!

Jeg forbyr deg virkelig å bruke datahøytalere for å spille av denne låten. Har du tilgang til et ordentlig lydanlegg eller øreklokker, befaler jeg deg å finne det frem nå. Legg forresten merke til "reisen" jeg skrev om tidligere. God lytt!

Nobuo Uematsu - Advent: One-Winged Angel

- Her kan du høre den originale versjonen av "One-Winged Angel"
- Her kan du høre en orkestrert versjon av "One-Winged Angel"
- Her er en awsome live-versjon av Advent-versjonen!

You spent your day naked in public...

I dag skulle jeg dusje. Ikke så fryktelig interessant, tenker du kanskje, men i dag ble ting litt annerledes enn planlagt. Jeg skulle akkurat til å gå inn i dusjen da jeg plutselig kom på at jeg egentlig trengte å barbere meg. Det er vel ikke å komme bort i fra at jeg har vært litt slapp på den fronten de siste dagene, så tredagers-skjegget måtte bort.

Idet jeg får på meg barberskummet og begynt å konsentrere meg om å dra sylskarpe barberblader langs med strupen, begynner Anne Marie, min kone å plage meg. Noen ganger får ho det for seg at jeg er morsom å plage, til min store forargelse (til tider i hvert fall). Tingen i dag, var visst å ta bilder av meg. Siden jeg sto med det ene beinet inne i dusjen idet jeg kom på at jeg trengte en barbering, hadde jeg praktisk talt lite klær på meg mens jeg stusset kjeven.

Anne åpner døra og står klar med kameraet. Jeg lukker døra igjen, og ber ho slutte å ta nakenbilder av meg. Selvsagt veldig høflig og koselig. Igjen prøver ho å åpne døra, men denne gangen låste jeg. Det var ikke nok, for min kjære kone begynte å hamre i takt på døra mens ho sang "la-la-la" med alt for lange mellomrom mellom la-ene til at det ble pent.

Jeg så meg selv dypt inn i speilet mens jeg tenkte på hvordan jeg kunne stoppe dette forferdelige rabalderet. Brått gikk det opp for meg at jeg hadde masse barberskum i ansiktet. Det ville ikke denne la-la-bankende kjerringa på andre siden av døra likt å få klint rundt i ansiktet, så jeg åpnet døra, løp målrettet på Anne og dyttet hun opp mot døra for å kline ekkelt brukt barberskum rundt slik at øynene hennes ville svi u-utholdelig og ho ville havne gråtende på gulvet å angre bittert på hvorfor ho noen gang prøvde å irritere meg.

Det jeg ikke tenkte på, var at jeg faktisk presset ho hardt mot ytterdøra, og at vår dør ikke nødvendigvis alltid er 100% lukket. Stort sett bare 97% for å være nøyaktig. Dette resulterte med at idet jeg kastet Anne inn i døra og presset på, åpnet døra seg og vi fløy begge ut på gårdplassen i rasende fart. Begge kjempet med å holde balansen da motstanden ikke var den vi hadde forventet.

Plutselig går det opp for meg at jeg står en meter framfor døra, kliss naken i et tettbebygd nabolag hvor folk faktisk pleier å være svært mye ute på en søndags formiddag. Jeg fikk panikk, slapp Anne, snudde meg brått (dette så sikkert veldig delikat og vakkert ut) og stormet inn på badet mens jeg ropte "shit!"

Denne gangen låste jeg, og kom ikke ut før jeg både var ferdig barbert og nydusjet. Anne storkoste seg. Ho havnet på bakken slik jeg planla, og ho gråt, men det var nok desverre latterkrampe og ikke skrikende smerte som traff henne. Jeg tror ho kommer til å leve på dette en god stund fremover. Da Torgeir blottet seg offentlig.

Gamle striper funnet igjen!

Jeg satt her i dag og mimret over noen striper jeg tegnet for et par år tilbake. Det var Skjærgårds Gospel & Music Festival som hadde en festivalavis som het "Øyh!". Min kjære kusine Åshild var i redaksjonen og spurte meg om å lage noen striper.

Et halvt år senere gikk harddisken min i dunken, og jeg mistet alt. Og det var egentlig grunnen til at jeg mimret. Men plutselig kommer jeg på at jeg mailet stripene over til avisa! Med andre ord måtte de ligge på mail-serveren! Så jeg søkte og søkte, og fant til slutt stripene! Ok, de er ikke så fryktelig bra... De er ikke klasse engang. Men for meg er de minner. Var rett etter jeg hadde fått tegneplata, så var ikke vant til den. Med andre ord bruke jeg sikkert 3 ganger lengre tid per stripe enn vanlig, og gjorde ikke annet enn å jobbe, tegne, spise og sove den uka jeg holdt på. Enjoy!

Da jeg smuglet kniv med på fly...

Første påskedag startet med en hærlig påskefrokost på Heia menighetshus med fantastisk sang av Ragnhild Baggetorp og en fin tale av den nye Acta-sjefen. Anne, Synnøve og Caroline hadde også kommet seg opp, så vi var en liten gjeng som koste oss med god mat og godt selskap. Vi planla å flokke oss sammen i Ski når vi blir gift med masse unger, og kuppe hele menigheten der. Jeg gleder meg ;)

Så kom tiden for å dra tilbake til Vestlandet. Jeg hadde bestilt flybillett noen dager i forveien, ble kjørt til Ski og tok toget inn sammen med Sigve (som skulle tilbake i Militæret). Jeg kom meg til Gardemoen og sjekket inn i god tid før flyet gikk. Bagasjen var sent, og jeg hadde noen timer på meg. Alt gikk som smurt. Jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen og kjøpte meg tidenes dyreste halvliter og satt meg til å skrive et innlegg til menighetsbladet i Rakkestad.

Etter noen timer åpnet gaten og jeg gikk ombord på flyet sammen med alle de andre reisende. Etter Italiaturen kjøpte Anne en pose med småsnickers-sjokolader på taxfree'en. Ho hadde ikke plass til den i sin egen bagasje, så jeg hadde den i sekken min. Siden jeg ikke hadde spist på nesten 6 timer, åpnet jeg sekken under flyvningen for å stjele en liten sjokolade fra posen. For de som har fulgt med på bloggen her, var jeg på skautur i går. Jeg tenkte vi skulle grille, og tok med meg to skaukniver, en litt stor og en liten en. Til min store forferdelse så jeg plutselig den store kniven min ligge nede i sekken min. Kniven som jeg laget på ungdomsskolen tusjet i militærfarger med håndtak skåret til å passe hånden (noe den ikke gjør likevel). Jeg frøys til, ble knall rød i ansiktet, begynte å svette og holdt på å drite på meg av redsel. Hva skulle jeg gjøre? Hvorfor kom denne gjennom sikkerhetskontrollen (hvor de ser sekken fra i hvertfall to vinkler når de scanner den), og hvordan klarte jeg å glemme å ta den ut?!

Smart som jeg var, valgte jeg å ikke gjøre noe som helst i det hele tatt. Jeg snurpet sekken sammen, la den tilbake under setet og spiste ingen fler sjokolader under flyturen (heller ikke etter for den saks skyld). Jeg lente meg tilbake, mannet meg opp litt og tenkte at hvis det skulle skje en kapring av flyet, ville jeg i hvertfall ligge et godt stykke foran de andre passasjerene når det kom til å bli dagens helt, siden jeg hadde KNIV! Haha!

Heldigvis gikk det veldig bra. Ingen oppdaget "militærkniven" min, og jeg lagde ikke noe videre bråk. Alle gikk hver til sitt, og jeg ble hentet av min søte kjære som kjørte meg hjem til et deilig måltid. Men jeg kan faktisk si at sikkerheten på Gardemoen ikke er 100%. Jeg har klart å smugle gjennom en relativt stor kniv ombord på et fly i 2009. Slå den! ;)

Max Manus; Det vil helst gå godt.

8. desember åpnet Colosseum Kino for forhåndsbestilling av billetter til Norges dyreste og største film noen sinne; Max Manus. 8.desember var Torgeir på plass og bestilte tre billetter til premieredagen 19.desember. En til meg, en til Martin, og en til Anette.

Så kom den store dagen. Premieredagen for Max Manus-filmen. Filmen som er snakket om i flere år. Vi tok bilen fatt og kjørte retning Oslo. Jeg har jo vært på Colosseum før, men hver eneste gang har jeg kjørt meg heftig vill. Denne gangen skulle Martin kjøre, og jeg slapp stresset. Martin gjorde mine feil med glans han også. Vi hadde kjørt oss grundig bort, og det var ti minutter til filmen startet. Vi spurte et par folk, og fikk veiretningen. Endelig kjente jeg meg igjen! 200 meter til parkeringa! Vi satt spente alle tre og tittet ut frontruta idet Martin kjørte ut av siste krysset før kinoen. Plutelig kommer det et smell og bilen humper opp på to hjul, deretter enda et dunk. Vi kjenner bilen lente seg mer og mer mot høyre etter å ha kjørt noen meter. Vi svinger inn i en relativt stor busslomme og jeg går ut for å se om bilen var ok. Men nei... Martin hadde klart å ta med seg BEGGE hjulene på høyre side av bilen idet han hadde kjort inn i en godt kamuflert midtrabatt. Ikke et hjul, men begge! Vi hadde da ikke to reservehjul! Fem minutter igjen til filmen starta, og folk sto i kø utafor kinoen som vi kunne se fra busslomma.

Hva skulle vi gjøre? Vi kunne ikke stå der, for da ville noen komme å taue bort bilen, og det kunne bli rimelig dyrt. Vi kunne ikke stikke, for to av hjulene var punktert. Det ene var til og med sprengt så gummien flagra! Kinoen startet straks og vi hadde fått de beste plassene på premieren til Norges største film noen sinne!

Det var da Anette valgte å ofre seg. Ofre seg for at Martin og meg kunne kose oss filmen vi hadde ventet på... Ho valgte å sitte å vente på Kjell og Steinar som dro fra Rakkestad med to nye dekk til bilen. Aleine i en kald bil på en fredagskveld. Så mens Martin og meg var inne å nøyt en (btw) fantastisk god Norsk film som fortjener all god kritikk, måtte Kjell og Steinar kjøre hele veien fra Rakkestad til Majorstuen for å bytte dekkene vi hadde klart å sprenge, mens Anette kjedet seg aleine i kulda.

Så i dag har jeg lært om mange typer helter. Max Manus og gjengen hans, men også gode hverdagshelter som stiller opp for andre og ofrer seg for at noen skal ha en bra kveld!

Etterpå skulle vi kjøre til Oslo S for å plukke opp Sigve som hadde vært på Big Bang-konsert. Vi klarte selvfølgelig å kjøre oss grundig bort (igjen), og bommet på siste runnkjøring ved "plukke-opp-plassen" foran Oslo S så vi havnet utpå motorveien igjen. Typisk. Men vi kom oss da til slutt hjem med alle i godt behold! En liten stopp hos seven-eleven fiksa vi og. Så alt i alt har det vært en kveld full av action og humor!

Anette demonstrerer hvor lett det er å ta begge hjulene i en fei!

Ps: Null pes til Martin da hverken Anette eller meg heller så midtrabatten han traff, selv om vi også så intenst ut vinduet! Anette klarte btw å snakke bort politiet da de kom å sa at bilen sto ulovlig parkert. Bra jobba.

Jeg er for stor for verden!

Med det mener jeg ikke stor i ord eller stor på jord eller noe. Nei, jeg snakker faktisk om den praktiske delen av det å leve i en verden hvor folk flest (i gjennomsnitt) ligger på rundt 160cm. Heldigvis lever jeg i Norge hvor folk flest er "generelt" høye, men steikje så utilpasset Norge er til min kropp!

Jeg stanger og jeg stanger. I dørkarmer, tak, lamper og hva enn skal være over hodene våre. Og jeg bøyer og bøyer. Du har kanskje ikke samme problemet, men når jeg skal vaske hendene på badet må jeg ned med hendene til midt på låra! Prøv å reis deg opp og legg hendene midt på låra, så ser du at det er slitsomt i lengden... Som regel ser jeg meg selv kun fra brystkassen og ned når jeg ser i speilet. Og jeg som liksom prøver å passe sveisen.

Det å vaske opp for hånd er en pine. Stå bøyd som en krok i lengre perioder er seriøst stress altså! Man kjenner det virkelig i ryggen. I hvertfall da jeg jobbet på prior. Bordene hvor vi stod var enda lengre ned enn de fleste håndvasker rundt om kring. Og her skulle jeg stå å bøye meg i 9 timer hver dag?! Jeg holdte jo på å dø... Det sies at en arbeidsplass skal være tilrettelagt for alle kroppsstørrelser, og prior hadde noen "forhøyere" som nådde opp til skrittet mitt, men steike; stå å ta deg på skrittet en hel dag da! Er stress det og skal jeg si deg!

Tro det eller ei, men mange stoler er også for små. Det punktet som liksom ryggen skal hvile på, er alt for langt ned. Vi sitter bøyd igjen. Men dette er bare begynnelsen! Prøv å ta en buss da! Eller enda værre; et fly! Får du plass til beina? NEI! Ikke snakk om engang. Så skal feiteladden foran deg lene stolsetet bakover og ta en liten blund men du sitter med blodutredninger i knærne og ønsker heller å dø enn å sitte enda fire timer i denne stillingen.

Så har vi deg da. Lille gutten eller jenta som er 160cm høy (eller lav etter som man definerer det). Prøv å gi meg en klem. Ikke noe problem! Bare ta et godt tak rundt magen min du. Så skal jeg gi klem. Klem som i kinn mot kinn. Stress! Ned på huk, bøy i knærne og så ta imot som oftest all vekten av den ivrige personen som skal velte seg glad over deg. Nei, noen ganger tar jeg rett og slett å bærer hele personen opp til meg, slik at jeg kan klemme som et vanlig menneske jeg også. Misforstå meg rett, jeg elsker å klemme, det er bare litt mer arbeid for meg enn for deg.

Nei, den dagen jeg endelig skal få mitt helt eget kjøkken, skal jeg steikemeg invisetere i nye benker som passer meg. Benker som når meg i hvertfall til navelen! Jeg skal ha stor bil! En bil jeg faktisk kan sitte i, uten å knuse skrittet i rattet. Så skal jeg få meg stressless. Da kan jeg lene meg bakover og legge all vekten utover større flater enn min stakkarslig småkrummee ryggsøyle. Og folk lurer på hvorfor vi høye har så dårlig holdning? Ja til større verden!

Bare et lite microproblem

I dag laget jeg middag til Anne og meg. Potetbåter (ikke hjemmelagde faktisk), kjøttdeig og peppersaus. Alt gikk strålende frem til jeg skulle varme sausen. Før har vi brukt sauser på pose som man bare putter i microbølgeovnen, så jeg gjorde det denne gangen og. Det var tross alt ferdig saus i en liten papireske. Problemet var at sausen aldri ble varm! Den sto og sto, men ble bare lunka. Så jeg klippet den enda litt mer opp, putta den inn og satt på full guffe.

Så der sto jeg med kjøttdeigen og ante fred og ingen fare da det plutselig kom rare lyder fra microen. Jeg kjenner plutselig sterk ståling som pulserte i hodet, og varme slo mot meg i pulserende takt. Jeg ser opp og tror hele microen er i ferd med å eksplodere.. Med dødsangst i blikket løper jeg ut av kjøkkenet og roper med full stemme til Anne "Slå den av Anne! Slå den av!" Anne går barskt bort til microen og slår den av som om den ikke skulle til å drepe oss i hele tatt! Plutselig skjønner jeg hvor tåpelig jeg måtte ha hørtes ut. Anne ser dumt bort på meg og vi fikk en god latter. Men jeg var barsk, for jeg åpnet microen og blåste ut den lille flammen på pappkartongen som viste seg å inneholde metall inni. Nå sitter Anne med gitaren og lager sanger om hvor pinglete jeg var. Et microsvakt punkt.

TIDENES aprilspøk på Asle!

I den siste tiden har det gått en del rykter om at min gifte venn Andreas skal bli pappa allerede i oktober. Dette grunnet en liten uskyldig melding Asle fikk 1.april klokka 23.48 der Andreas presenterte nyheten. Asle, godtroende som han var tok meldingen for god fisk, og ble veldig glad på Andreas' og Kristins vegne. Da han våknet neste morgen gledet han seg til å spre gla'nyheten videre til venner og kjente i Volda. Han fortalte det riktignok ikke til alle han kom over, men melleom 10-15 stk. veit det, og om de har fortalt det videre, aner jeg ikke. Hehe. Så ryktene om at Andreas og Kristin skal bli foreldre er ute å løper i Volda.

I gårkveld sendte jeg Andreas en melding der jeg gratulerte han og lurte på hvorfor han ikke hadde sagt det offentlig til flere. Han skrev tilbake at jeg skulle være den første til å vite at den meldingen som ble sendt til Asle, ble sendt på 1.april. Jeg lo så jeg gråt da jeg fant ut det, og ser for meg Asle som har fortalt det til opptil fler. Andreas ser også humoren, og vi avtalte at han skulle ringe til Asle og avsløre spøken mens jeg filmet. Her er filmen, og Asle aner fremdeles ikke at Andreas ikke skal bli pappa enda.

Luftens gleder/kvelning

Den siste tiden har jeg egentlig tatt fryktelig mye fly... Jeg startet min flykarriere som bitteliten. Mamma pleide allid å tvinge i oss tyggiser, for det skulle visst hjelpe. Ofte var det en sånn sterk en, som svidde på tungen, men vi slapp å dø, så jeg tygde det jeg klarte. Sigve som var to år, satt på fanget til pappa ved siden av meg. Det var ganske klart at han var skeptisk der han satt å ropte "ikke dette, ikke dette!". Heldigvis kom vi oss ned igjen, med et puslespill i fin wideø-stil med kjeks og greier. Vi har fremdeles bildet foran flyet i familiealbumet.

Siden den gang har jeg forelsket meg i denne maskinen som flyr flere tusen meter høyt, i umenneskelig stor fart. Jeg blir rett og slett glad hver gang jeg ser et fly, samtidig som jeg får litt dårlig samvittighet med tanke på miljøet. 

Når man kommer om bord i flyet, møter man som regel ei svært overparfymert solbrun flyvertinne med et ganske så tilgjort "velkommen". Jeg prøver å heve hodet for å hilse tilbake, men det er ikke alltid like lett når jeg står på alle fire og det høyeste punktet på kroppen er pukkelryggen som såvidt klarer å presse seg inn musehullet av en dør. Så starter kappløpet. Førstemann til de beste plassene! Jeg er stor. Alt for stor egentlig (på mange måter), men definitivt alt for stor for norske fly. Så en bra plass er HELT ideelt for å leve de timene det tar å komme seg fra A til B. Gjerne ved vinduene, og helst ved siden av noen som ikke lukter vondt. Gjerne ved siden av ei søt jente, selv om jeg aldri tør å starte en samtale om været, selv om dette ville vært svært passende "Fint vær i dag! Jah. Det sies jo at over skyene er himmele alltid blå" og så videre...

Jeg har mange konspirasjoner om fly (om mye egentlig, men det er en helt annen sak). Men den største jeg har, er kanskje det at man alltid sovner med en gang man setter seg inn i et fly! Sånn er det i hver fall for meg. Jeg tenker alltid "Endelig skal jeg kjøre fly igjen! Det blir så gøy å sitte å se ut vinduet, se de små bygningene og nesten ta på skyene," men neida! Så fort jeg har presset mine allerede såre knær ned i setet foran meg, kjenner jeg en sterk tvang for å sove. Da snakker jeg ufrivillig soving! Jeg slukner tvert, og mister stort sett hele opplevelsen jeg har ventet på. På en måte kan jeg skjønne hvorfor flyselskapene slipper inn beroligende gass inn i kabinen for å roe pasasjerene. Vi føyr jo tross alt flere tusen meter oppe i luften i flere tusen kilometer i timen. Da er det litt kjiipt med ei gal bestemor på bakrommet. Heldigvis bruker jo personalet anti-sovepiller, så de kan gjøre jobben sin, smile litt falsk, stryke deg på kinnet og spørre om jeg trenger noe mer. Ikke det at jeg merker noe til det, der jeg sitter i min dype flysøvn. Men de gjør det. 

Jeg er heldig som ikke har flyskrekk. Jeg føler sterkt med de som har det. Det er egentlig en naturstridig øvelse å bevege seg i luften, og for folk med et visst kontrollbehov, er det opplagt at dette blir problemer. Men det som er litt morsomt, er at uansett hvor kritisk man er til religion; når turbulensen slår til for fullt, finnes det ingen ateister på flyet lengre. Jeg for min del drømmer rolig for meg selv "Nærmere Gud kan jeg ikke komme".

Klage til Coca-Cola

I dag sendte jeg en "klage" til Coca-Cola. Slik hørtes den ut:

Jeg satt å så på tv her for litt siden, da jeg kom over coca cola zero-reklamen dere kjører for tiden, og fant denne svært umoralsk. Jeg tenker på den reklamen der han gutten treffer ex'en sin i butikken.

For det første, spiller reklamen på sex, noe som i seg selv er dårlig. Barn i ung alder kan ta stor skade, og få et feil syn på hva sunn sex er i fremtiden.

For det andre, betaler gutten ikke for colaen! Han tar den ut av skapet, og drar uten å gå til kassen. Det samme gjelder kremen og sjokoladen! Dette er ikke en bra oppfordring. Så dere mener det ikke er feil å ta en cola, og deretter bare gå uten å betale for den?

Det siste er kanskje det værste. Gutten ødelegger butikken ved å sprenge opp taket. Det å oppfordre til terrorisme forteller litt om hvor gjennomsyret dette samfunnet er av vold og dårlig moral! På toppen av det hele forurenser faktisk helekopteret, noe som er med å øke den globale oppvarmingen.

Jeg må si meg skuffet over coca-cola sine holdninger til verdensbildet, og håper den neste reklamen vil bli både morsommere, og bedre.

Håper på MASSE cola (helst URGE!) i posten!

-Torgeir.

Her er reklamen det er snakk om:

TIDENES dritut!

I dag skulle Asle og jeg på tur sammen med fire andre jenter. Vi møtte opp til planlagt tid (selvfølgelig). Men da vi stod der, kom det ingen... 10 minutter gikk, 20 minutter gikk og 30 minutter gikk. Vi ringte sikkert 15 ganger, men inget svar fra noen... Til slutt ble vi litt lei og skulle til å gå. Idet vi hadde gått noen meter, sier Asle "Åh! Se der, Anjas bil!" Bortved avtalt plass står Anjas bil tom. Med andre ord hadde de gått. Inni lå jakka og andre ting som vi kjente igjen. Lure som vi var, tenkte vi at vi skulle kødde med jentene. Så vi plukket en haug med løvetannblomster og skrev "SLUTS" på panseret med de. Dette for å vise at vi faktisk var litt irriterte på de... Hehe. Ved hjelp av selvutløser og en rive jeg fant i noen busker, klarte vi å ta dette bildet:



Så der stod vi da... Og venta enda litt til... Og litt til. En time og ti minutter hadde gått da det kommer ei dame bort og kommenterte de fine blomstene på panseret. "Jaja," tenkte vi. Litt småpinlig over hva som stod der. Så sier dama "Litt synd at jeg må ta de bort nå da..." "Hæ?! E-er d-det din bil?!" "Ja." "M-m-m....men...." Så der stod vi. Svært pinlig berørt av den fantastiske situasjonen vi hadde kommet opp i. Heldigvis synes ho det bare var koselig med blomster på panseret! :D Og plutselig var vi glade for at vi ikke hadde gått med ideen om å ta ut all lufta av dekka likevel. ;)

Ps: Dama var Ragnhild, søstra til tanta mi, og takk GUD for det!! Hehe...

PREMIERE! Dragens Sult...

Endelig har vi fått tak i et kopi av den ferdige "Dragens Sult"-filmen vi lagde for Cartoon Network (CN).

Litt bakgrunnshistorie (for de som ikke har fått ting med seg):
Hvert år utlyser CN en tegnekonkurranse for barn. Oppgaven går ut på å skrive en historie. Vinneren får laget en tegnefilm av historien sin.
Vinneren ble ille Sondre, som skrev en historie om en drage som var veldig sulten. Han fant en kiste, og spiste seg god og mett. Så fikk han et ekstra par med vinger, og fløy inn i paradis.

I fjord var første gang Høgskulen i Volda fikk oppdraget om å lage filmen. Filmen ble svært godt mottatt, og skolen fikk forespørsel nok en gang. Så hendte det seg tilfeldig at jeg gikk der, og at jeg kunne litt After Effects, som var et lite kriterie for å kunne være med.
Haakon ble utnevnt som regissør, Khim som designer, Carl som animatør og meg som animatør og klipper (bombe...). Jobben var stor, og tiden var liten. Men takket være en utrolig innsats av alle (spesielt Khim som designet fortere enn vi nesten trengte det!), ble vi faktisk ferdig en god stund før fristen.

Filmen ble vist for første gang på Cartoon Network i påska, og ble vist i reprise ca. en måned (CN er konge på repriser...).

Det som var litt morsomt, var at mye av lyden vår ble faktisk brukt... Det var meningen at vi skulle lage det visuelle med en såkalt "lydskisse" (enkel grov lyd), for deretter å sende filmen til studio hvor den skulle få musikk og lyd. Musikken ble komponert, og lyd ble spilt inn, men det var tydelig at de likte (eller ikke hadde tid til noe annet) lyden vår. Jeg spilte stemmen til dragen. Så lydene der han skriker og snyter seg er meg (+flere ting). Mye av lydeffektene lagde vi og. Og det med min billige biltema-mikrofon.

De scenene jeg hadde ansvaret for, var pantelånerscena og hallusinasjonscena. Dette høres kanskje lite ut, men jeg hadde ansvaret for animatic og redigering, så mye tid gikk bort til det.

Uansett: Alt i alt er vi (for det meste) veldig fornøyde med filmen. Til tross for at vi hadde gått animasjon i bare noen måneder, synes jeg vi har gjort en god jobb. Så.... Snurr film!

Nesten dagbladet-tegner...?

..Så nært, men likevel så langt ifra...

For en stund siden fikk jeg en melding av min kjære bror om at Dagbladet hadde utlyst en tegneseriekonkurranse. Siden jeg hadde serien min liggende, tenkte jeg at jeg kunne sende inn serien på gøy.

I dag fikk jeg en telefon av dagbladet som skrev at de gjerne ville gjøre et intervju om meg og serien. Intervjuet ville bli lagt på nett, og publisert som en av de innsente forslagene. Vi snakket sammen, og jeg svarte så godt jeg kunne. I en bi-setning nevnte jeg at den var blitt publisert i lokalavisen hjemme. Journalisten ble litt skeptisk, men skulle sjekke om det likevel gikk greit. Litt seinere fikke jeg en melding om at serien desverre ikke kan bli med i konkurransen likevel... Den hadde blitt publisert før.

Men de skulle ta vare på serien og muligens bruke den som en gjesteserie seinere.

Det var vel for godt til å være sant. Til å kun sende inn på gøy, synes jeg det var morsomt at dagbladet like serien godt nok til å ville legge den på nett.
Selv om jeg ikke kom så alt for langt med dette, er jeg fornøyd.
Så nærme, men likevel så langt ifra.... hehe.

Oppstyr rundt "Mysteriet Bak"-filmen vår

Det var nesten litt morsomt:

Som noen vet/har sett, lagde Martin Østby og jeg en "tulledokumentar" sommeren for to år siden. Dokumentaren handlet om en gammel raksting som hadde drept en tysker under krigen. Filmen kalte vi "Mysteriet bak" (fancy?).

Det som skjedde, var at vi la ut filmen på YouTube. Mange rapporterte at de hadde sett den, og ryktene spredde seg om filmen i Rakkestad. I dokumentaren sier vi aldri at alt vi har laga var piss. Og vi presenterte det som om det kunne hendt. Men ei i Rakkestad som hadde en bak i slekta som faktisk het "Hans Jensen" begynte å lure på hva detta var for noe. Ho prøvde å gjøre litt research på arbeidet vårt og ringte til sånn historie-ting for å finne ut mer. De hadde jo selvfølgelig ikke hørt noe, så ho ringte til selveste Calle Larsson i Rakkestad (lokal mediemann som har filmet stort sett alt som er verdt å se i norges mediehistorie) og han hadde heller ikke hørt noe... Faren hennes er en go'mekker nett som han far. De to mekker 2CV sammen. Han hadde nå hørt og sett denna filmen og spurte far min om detta faktisk var sant. Pappa, som visste at alt bare var sprøyt, humret jo og fortalte sannheten.

Jeg har også fått rapport om folk som eier eller kjenner igjen ting som en ser i filmen. Og filmen er vissnok omdiskutert i flere lystige lag.

Det varmer en filmskapers hjerte. Og det at folk skulle tro på vår løgnskap, var jo poenget. Med andre ord er jeg og Martin glade!

Blogge-tikk

Det ser ut som om kjede-blogging og har startet. Vel, denne er nå litt morsom faktisk. Her er reglene:

Regler: hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks rare ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort skriver han eller hun en kommentar på bloggen til hver av dem, for å la dem vite at de er blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon.

Hmmm... Rare ting om meg selv? La meg tenke....

1.
Da jeg var liten, var jeg kjempe redd for å løpe naken foran tven (før vi skulle bade. Vi hentet alltid lego der som vi badet med), for da kunne ho dama inni tven se meg.

2.
I barnehagen var jeg stormforelsket i min kjære venninne Anne Jorunn Sjolden. Ho var jente, og likte å leke med dukker. For å tilbringe mest tid med ho, valgte jeg derfor alltid å leke med dukker. Jeg hatet det, men Anne var jo der. Anne var alltid mamma og jeg var pappa (når vi lekte mor og far og bebi). En gang kom Martin før meg og var pappa. Da ble jeg DRIIIIT sjalu og sint på Martin. Det er ikke bare bare å være forelsket i barnehagen nei... Søt du Anne ;)

3.
Jeg har alltid hatt god appetitt! Da jeg var liten et jeg ALT! Og når vi var på stranda løp jeg hele tiden ned til vannet for å ete tang (Japanere gjør det jo!). Mamma og pappa bar meg tilbake, men så fort jeg kom ned på bakken igjen, LØP jeg ned igjen.

4.
Jeg har alltid likt kirkevin. Når vi var på gudstjeneste da vi bodde i vestfold, hadde det vært nattverd. Jeg fikk smake den siste dråpen til pappa, og synes tydeligvis at detta var veldig godt. Når vi hadde gått ned igjen, så jeg KALKEN.... SÅ mye vin på EN GANG! Så jeg stormet opp og skulle til å nappe til meg duken så jeg kunne drikke så mye jeg ville! I siste sekund kom pappa stupende og dro meg bort. Kanskje best ;) Hehe

5.
Da jeg var kanskje 13 år, kjøpte jeg faktisk Aqua albumet. Dette er ikke noe jeg er stolt av, men de sangene var svært så populære da! Og det var faktisk kult å ha albumet. Selv om dette kanskje ikke er noe man skal si, er det ikke å komme bort fra. Jeg har faktisk den cden fortsatt. ;)

6.
På barneskolen klarte jeg og en til å sørge for at en lærerinne ble sparket. Ho hadde tatt oss opp foran hele klassen og utpekt oss som et godt eksempel på hvor dumme det går an å være. I tillegg hadde ho kløpet oss og dyttet oss. Vi gikk til klasseforstanderen vår og sa ting som det var. Ole Theodor (han andre) latet som om han var veldig ute av seg og gråt (faktisk) og det endte med at rektor ble med opp i klassen igjen. Læreren (Anna B. - satt i et tre, Anna B. skjøt vi ned, som vi sa) ble veldig offensiv idet ho så at rektor kom sammen med oss. Rektor sa at ho måtte snakke med ho etter timen, og siden har vi ikke sett ho. Men i seinere tid har jeg hørt at ho hadde fått mange andre advarsler før og da.

Ja, det var 6 litt rare ting om meg... Håper du nøyt det.

Veddemål-tale-video...

Ja... jeg tror ikke jeg sier så mye jeg, annet enn at jeg følte meg ganske dum. Hehe.
Og det tror jeg de og mente.



Ser humoren da :P

Disneys tegnefilm-regler

I gamledager, da snakker jeg begynnelsen av 1900-tallet, startet (som de fleste veit) Disney å lage tegnefilmer.
I begynnelsen lagde de filmer som ikke hadde veldig mye moral og mening. Det var anarki med dureplageri og gla'-vold.
Et eksempel kan være filmen "Steamboat Willie," som fikk sterke kritikker grunnet bl.a. dyreplageri.

Så på slutten av 1920-tallet opprettet Disney en egen "bok med noen få regler" om hvordan en tegnefilm skal være/ikke være.
Det er det som er litt morsomt.

- Når en spiss pinne blir brukt, skal den aldri gå igjennom en levende figur.
- Piler, kniver eller torner kan pirke borti huden, men skal IKKE gå inn i den. (med mindre det var et pinnsvin i rumpen, siden den ble regnet som det minst følsomme området på kroppen)
- Karakterene kan ikke være nær flammer, heller ikke skarpe objekter
- De kan fremdeles bli slått i magen eller hodet, men da helst (kun) med myke objekter
- Ingen levende skapninger (heller ikke en mark) skal bli spist, lemlestet eller ødelagt på noen måte
- Selv hvis en flue blir slått, skal den heller være svimmel enn død.
- Ingen egg av noe fugleslag skal bli knust uten om ved klekking.
- Soveroms-porselen skal ikke knuses (det skal være et tabu)

Selvfølgelig var det unntak:
- I en realistisk scene kan en høne spise en mark, men da kun hvis det ikke har vært noe "closeup" bilde så en kunne se ansiktet til marken.
- Høneegg er alltid like høy å kaste etter noen

Litt seinere oppretter Disney en animasjonsskole som bl.a. lære elevene akkurat dette (med mer da selvfølgelig).


Folk i gamledager tenkte rart ;)

Pre-release av Carl-filmen

Jeg fant ut at jeg ikke kommer til å bli ferdig med Carl-filmen i løpet av uka (og sikkert i løpet av framtiden). Derfor har jeg valgt å legge ut filmen sånn den ser ut nå. Den er ikke HELT ferdig, men det er ikke langt ifra.
Dette er hittil den lengste og største oppgaven jeg har hatt, og jeg tegnet bokstavelig talt ræva av meg.. (fikk veldig vondt i den i løpet av en uke).
Så...håper du liker filmen! :D

Fakta:
-Planlagt på en uke
-Tegnet på tre dager
-Mellom 700-800 tegninger (til sammen med alle laga, kanskje mer..)
-Varer i 31 sekuner
-Handler om Carl som klikker (poenget er at Carl ALDRI klikker i real life :)
-Animasjon er en av de yrkene med flest skillsmisser... <:( -Jeg vil ikke bli skillt.

Animasjon: Visste du at...

Her er et par "Visste du at.." fra en liten animasjons-nærd ;)

Visste du at:
- Det tar 6-7 måneder å lage en "The Simpsons" -episode, men kun 2-3 dager med en "South Park" -episode?
- I begynnelsen tegnet Disnet med 24 frames (tegninger) i sekundet, men Warner Bros og MGM kun hadde råd til 12.
- I serien "Wile E Coyote and Road Runner" er det kun 6-7 forskjellige "gags". De har bare alltid en forskjellig vri.
- Når en animerer, tegner man først første og siste bilde i en bevegelse, deretter det midterste. Slik fortsetter man til en har oppnådd nok tegninger en vil.
- Animasjon kommer trolig av ordet "Animus," som er latin og betyr sjel eller liv.
- I gamledager var det kun damene som fargelagte tegnefilmene. Da foregikk det med maling på transparent. Mennene hadde morroa og animerte.
- Før en hadde datamaskiner, tegnet man først på papir, tusjet over på transparent, la de oppå hverandre og fotograferte. Deretter satt de bildene sammen til en amimasjon.
- Animasjon har alltid vært. Det er funnet greste krukker der motivet forandrer seg ettersom en snur på den.
- Det koster ca. 150 000 000 norske kroner å lage en animasjons-serie på 24 episoder. Hvis du får solgt den til EN kanal, har du dekket 5% av alle utgifter.
- Steamboy er hittil verdens dyreste animasjonsfilm med budsjett på hele 26 000 000 dollar, som tilsvarer ca. 195 000 000 norske kroner. Filmen tok 9 år å lage.
- Når en skal farge en tegnefilm, må en farge et og et bilde (12-24 bildet i sekundet)
- 3D kom ikke før på slutten av 80-tallet.
- George Lucas startet Pixar.
- Istid ble laget av kun 24 personer.
- Folk gikk fra Løvenes Konge til Pocahontas fordi de mente det kom til å bli en dårlig film.
- "The Spimsons" er den animasjons-serien i verden med flest episoder. 5. November 2006 hadde serien 382 episoder.
- Stemmene blir spilt inn FØR selve filmen blir laget. På denne måten kan de måle lyden, og tegne slik at munnen stemmer når karakterene snakker.
- På denne måten DREPER man en film ved å dubbe den! Tenk så mye bortkastet arbeid!!
- Man klarte ikke før nylig å gjenskape realistisk vann i 3D. Gjennombruddet kom da en matematiker hadde klart å finne en formel som virket. Denne formelen ble første gang brukt i istid. (er jeg blitt fortalt)
- Det kunne ta opptil 2 dager å kjøre ut (rendre) ET bilde fra filmen Istid 2.

...Så veit du DET! ;)

Animasjon av meg by Carl

ja, for de som har lest på bloggen min før, veit dere at vi har jobbet med en lengre film.
Jeg har ikke blitt HELT ferdig med min enda, men er det straks, derfor velger jeg heller å poste den seinere. Carl derimot, ble langt fra ferdig, og har postet den allerede! ;)

Her er animasjonen av MEG: