Jeg er for stor for verden!

Med det mener jeg ikke stor i ord eller stor på jord eller noe. Nei, jeg snakker faktisk om den praktiske delen av det å leve i en verden hvor folk flest (i gjennomsnitt) ligger på rundt 160cm. Heldigvis lever jeg i Norge hvor folk flest er "generelt" høye, men steikje så utilpasset Norge er til min kropp!

Jeg stanger og jeg stanger. I dørkarmer, tak, lamper og hva enn skal være over hodene våre. Og jeg bøyer og bøyer. Du har kanskje ikke samme problemet, men når jeg skal vaske hendene på badet må jeg ned med hendene til midt på låra! Prøv å reis deg opp og legg hendene midt på låra, så ser du at det er slitsomt i lengden... Som regel ser jeg meg selv kun fra brystkassen og ned når jeg ser i speilet. Og jeg som liksom prøver å passe sveisen.

Det å vaske opp for hånd er en pine. Stå bøyd som en krok i lengre perioder er seriøst stress altså! Man kjenner det virkelig i ryggen. I hvertfall da jeg jobbet på prior. Bordene hvor vi stod var enda lengre ned enn de fleste håndvasker rundt om kring. Og her skulle jeg stå å bøye meg i 9 timer hver dag?! Jeg holdte jo på å dø... Det sies at en arbeidsplass skal være tilrettelagt for alle kroppsstørrelser, og prior hadde noen "forhøyere" som nådde opp til skrittet mitt, men steike; stå å ta deg på skrittet en hel dag da! Er stress det og skal jeg si deg!

Tro det eller ei, men mange stoler er også for små. Det punktet som liksom ryggen skal hvile på, er alt for langt ned. Vi sitter bøyd igjen. Men dette er bare begynnelsen! Prøv å ta en buss da! Eller enda værre; et fly! Får du plass til beina? NEI! Ikke snakk om engang. Så skal feiteladden foran deg lene stolsetet bakover og ta en liten blund men du sitter med blodutredninger i knærne og ønsker heller å dø enn å sitte enda fire timer i denne stillingen.

Så har vi deg da. Lille gutten eller jenta som er 160cm høy (eller lav etter som man definerer det). Prøv å gi meg en klem. Ikke noe problem! Bare ta et godt tak rundt magen min du. Så skal jeg gi klem. Klem som i kinn mot kinn. Stress! Ned på huk, bøy i knærne og så ta imot som oftest all vekten av den ivrige personen som skal velte seg glad over deg. Nei, noen ganger tar jeg rett og slett å bærer hele personen opp til meg, slik at jeg kan klemme som et vanlig menneske jeg også. Misforstå meg rett, jeg elsker å klemme, det er bare litt mer arbeid for meg enn for deg.

Nei, den dagen jeg endelig skal få mitt helt eget kjøkken, skal jeg steikemeg invisetere i nye benker som passer meg. Benker som når meg i hvertfall til navelen! Jeg skal ha stor bil! En bil jeg faktisk kan sitte i, uten å knuse skrittet i rattet. Så skal jeg få meg stressless. Da kan jeg lene meg bakover og legge all vekten utover større flater enn min stakkarslig småkrummee ryggsøyle. Og folk lurer på hvorfor vi høye har så dårlig holdning? Ja til større verden!