Luftens gleder/kvelning

Den siste tiden har jeg egentlig tatt fryktelig mye fly... Jeg startet min flykarriere som bitteliten. Mamma pleide allid å tvinge i oss tyggiser, for det skulle visst hjelpe. Ofte var det en sånn sterk en, som svidde på tungen, men vi slapp å dø, så jeg tygde det jeg klarte. Sigve som var to år, satt på fanget til pappa ved siden av meg. Det var ganske klart at han var skeptisk der han satt å ropte "ikke dette, ikke dette!". Heldigvis kom vi oss ned igjen, med et puslespill i fin wideø-stil med kjeks og greier. Vi har fremdeles bildet foran flyet i familiealbumet.

Siden den gang har jeg forelsket meg i denne maskinen som flyr flere tusen meter høyt, i umenneskelig stor fart. Jeg blir rett og slett glad hver gang jeg ser et fly, samtidig som jeg får litt dårlig samvittighet med tanke på miljøet. 

Når man kommer om bord i flyet, møter man som regel ei svært overparfymert solbrun flyvertinne med et ganske så tilgjort "velkommen". Jeg prøver å heve hodet for å hilse tilbake, men det er ikke alltid like lett når jeg står på alle fire og det høyeste punktet på kroppen er pukkelryggen som såvidt klarer å presse seg inn musehullet av en dør. Så starter kappløpet. Førstemann til de beste plassene! Jeg er stor. Alt for stor egentlig (på mange måter), men definitivt alt for stor for norske fly. Så en bra plass er HELT ideelt for å leve de timene det tar å komme seg fra A til B. Gjerne ved vinduene, og helst ved siden av noen som ikke lukter vondt. Gjerne ved siden av ei søt jente, selv om jeg aldri tør å starte en samtale om været, selv om dette ville vært svært passende "Fint vær i dag! Jah. Det sies jo at over skyene er himmele alltid blå" og så videre...

Jeg har mange konspirasjoner om fly (om mye egentlig, men det er en helt annen sak). Men den største jeg har, er kanskje det at man alltid sovner med en gang man setter seg inn i et fly! Sånn er det i hver fall for meg. Jeg tenker alltid "Endelig skal jeg kjøre fly igjen! Det blir så gøy å sitte å se ut vinduet, se de små bygningene og nesten ta på skyene," men neida! Så fort jeg har presset mine allerede såre knær ned i setet foran meg, kjenner jeg en sterk tvang for å sove. Da snakker jeg ufrivillig soving! Jeg slukner tvert, og mister stort sett hele opplevelsen jeg har ventet på. På en måte kan jeg skjønne hvorfor flyselskapene slipper inn beroligende gass inn i kabinen for å roe pasasjerene. Vi føyr jo tross alt flere tusen meter oppe i luften i flere tusen kilometer i timen. Da er det litt kjiipt med ei gal bestemor på bakrommet. Heldigvis bruker jo personalet anti-sovepiller, så de kan gjøre jobben sin, smile litt falsk, stryke deg på kinnet og spørre om jeg trenger noe mer. Ikke det at jeg merker noe til det, der jeg sitter i min dype flysøvn. Men de gjør det. 

Jeg er heldig som ikke har flyskrekk. Jeg føler sterkt med de som har det. Det er egentlig en naturstridig øvelse å bevege seg i luften, og for folk med et visst kontrollbehov, er det opplagt at dette blir problemer. Men det som er litt morsomt, er at uansett hvor kritisk man er til religion; når turbulensen slår til for fullt, finnes det ingen ateister på flyet lengre. Jeg for min del drømmer rolig for meg selv "Nærmere Gud kan jeg ikke komme".