1. fase er førsteintrykket. Dette er som regel helt feil! Flere av favorittlåtene mine likte jeg ikke ved første møte (dette gjelder i like stor grad filmer, forsåvidt). Jeg hører en låt, tenker "ok" og går videre. Men etterpå begynner det å knake. Jeg begynner å analysere hva jeg egentlig hørte, og lysten til å høre låten igjen oppstår.
2. fase er å analysere låten. Jeg blir nødt til å høre gjennom låten mange, mange ganger og hver gang henge tak i en ny del ved låten. Den første gangen er det kanskje hovedmelodien, og instrumentene som spiller den. Neste gang er det som oftest trommene og rytmen, deretter bassen og til slutt alt det andre rundt. Det er ofte her de aller fleste låtene detter av lasset, for det er virkelig ikke mange låter som er like gjennomført på alle nivå. Ofte stopper låta opp etter bare et par analyseringer og klarer ikke levere noe nytt hver gang. Trist, for det er mange låter som har godt potensiale.
3. fase er nytelsesfasen. Innen denne tid kan jeg låten så å si utenat (melodisk sett, jeg er lyrikkdyslektisk, og klarer ikke huske teksten om jeg så vil) på alle plan. Det er her den fantastiske følelsen kommer. Det stadiet hvor man nesten kan begynne å grine av begeistring mens man hører låta. Det jeg liker aller best i denne fasen, er å bare lukke øynene, slappe av og leve meg inn i musikken. En fantastisk følelse!
Hvis jeg begynner å snakke om musikk, snakker jeg alltid om at de aller beste artistene tar deg med på en reise. Det jeg mener, er at låta ikke skal gå "vers, vers, refreng, vers, refreng bridge, refreng" men levere noe nytt og unikt hele veien. Gjentagelse gjør at låta fort blir gammel, og ofte har ikke artistene gjort annet enn å kopiere melodien på verset 4-5 ganger. Det blir litt som å sammenligne en romantisk kommedie med en Ridley Scott-film, det funker en liten stund, men så legger man den fint tilbake på hylla.
Låta jeg skal presentere i dag, er egentlig ganske mye rart. Låta heter "One-Winged Angel" og kommer opprinnelig fra Final Fantasy VII som ble sluppet i 1997 til Playstation. Den gang var den computergenerert, men hørtes slett ikke så værst ut tatt i betraktning. I ettertid har flere filharmoniske orkestre plukket opp mesterverket og spilt den med reelle instrumenter.
I 2005 lagde Square-Enix en oppfølger-film basert på Final Fantasy VII, kalt Final Fantasy VII: Advent Children. I den sammenhengen spurte de den opprinnelige komponisten fra spillet, Nobuo Uematsu om han kunne lage musikk til filmen også.
Mye hadde skjedd siden 1997, og Uematsu hadde bl.a. startet et heavy metal band og jobbet mye med det. Musikken i Final Fantasy VII: Advent Children er derfor sterkt påvirket av dette, noe også "One-Winged Angel" fikk kjenne. Det er altså bandet hans "The Black Mages" som fremfører låta sammen med et orkester. Uematsu uttalte selv at denne versjonen er den første han syntes hørtes riktig ut, og at ingen tidligere hadde klart å treffe spikeren på hodet. Det var nettopp noen litt tunge giterer som måtte til.
Mengden av "epicness" i denne låta er så banebrytende at jeg ikke kan beskrive det. Den starter rett på med et smell, roer seg, men bygger oppover til en elgitar plutselig tar over. Orkestermusikken akkopagnerer gitaren perfekt og skaper et lydbilde som dekker hele rommet det spilles i. Deretter går låta gjennom flere faser, skifter takter og lydbilde helt til alt smeller sammen til en fantastisk avslutning!
Jeg forbyr deg virkelig å bruke datahøytalere for å spille av denne låten. Har du tilgang til et ordentlig lydanlegg eller øreklokker, befaler jeg deg å finne det frem nå. Legg forresten merke til "reisen" jeg skrev om tidligere. God lytt!
Nobuo Uematsu - Advent: One-Winged Angel
- Her kan du høre den originale versjonen av "One-Winged Angel"
- Her kan du høre en orkestrert versjon av "One-Winged Angel"
- Her er en awsome live-versjon av Advent-versjonen!
Hehe.
