Utvikler: Team Ico Publisher: Sony Computer Entertainment
Platform: Playstation 2
Sjanger: Action-Adventure
Utgitt: Februar 2006
Dette spillet endret synet på hva et spill kan være. I stedet for å bruke masse tid og energi på å forbedre karakteren din, kjøpe våpen, spille på lag og alt det der, fokuserte de på noe helt annet. Man ble satt i rollen til en mystisk gutt uten noen forhistorie, navn eller noe vi kunne relatere oss til. Han har en svært trofast hest, sverd og en bue. Ikke noe mer, ikke noe mindre. I begynnelsen av spillet blir man presentert en hvitkledd jente. Ho er enten død eller bevisstløs. Gutten får høre av en gudestemme at han er nødt til å ta ned 16 forskjellige kolosser for å redde jenta han elsker. Og slik starter eventyret.
Mye av spillet går rett og slett ut på å finne kolossene. Det er ingen andre dyr man kan sloss mot, ingen fiender. Kun deg, hesten din, naturen og veien til neste kjempe. Noe som kanskje høres kjedelig ut, er tverdt det motsatte. Spillet er så vakkert at man fryder seg når man rir over rike enger, frodige sumper og tette skoger mens man nyter de forskjellige atmosfærene spillet har. Som kompass bruker gutten sverdet sitt, som reflekterer solstrålene (hvis du er i sola) slik at de lyser i retningen du skal. En enkel, men genial løsning i en så stor verden.
Når man endelig kommer frem til kolossen, må man finne en måte å ta den ned på. Flere er så enorme, at man knapt klarer å se hodet på toppen. En koloss fungerer som en bane i seg selv. Hver er laget slik at man må bruke nye teknikker for å komme seg til de svake punktene. Du kan klamre deg fast i hår, kanter eller andre ting og prøve å nå forskjellige svake punkter uten å bli kastet av en illsint koloss. Når man endelig setter sverdet for siste gang inn i kolossen, og den detter livløs om, kjenner man en mestringsfølelse av å ha klart det umulige. Samtidig litt dårlig samvittighet av å måtte "ta et liv".
Lyden og musikken passer perfekt til bildet. Musikken er helt fraværende når man rir gjennom landskapene. Det eneste man hører, er vinden, deg og hesten din. Når man nærmer seg kolossen begynner musikken, som er like mektig som kolossen selv. Og når målet nærmer seg, skiftes musikken til å bli enda mer dramatisk.
Dette spillet er en god definisjon på at spill kan være kunst. Alle de smådetaljene som at du plyster på hesten din når den er langt unna, men snakker til den når den er nær. Værendringene som skifter fra stekende sol i ørkenen til piskende regn ved en skog. At det faller jord fra taket i en hule når kolossen tramper i bakken, at pilene blir sittende i huden når du treffet, at karakteren mister balansen hvis bakken rører på seg eller svimer av en stund hvis han blir truffet hardt. Jeg husker jeg rei gjennom en ørken før jeg stoppet ved en oase. Jeg gikk av hesten og så meg litt rundt. Plutselig ser jeg hesten gå ned til vannet og begynne å drikke. Slike ting. Det er det jeg elsker med dette spillet. Så minimalistisk, men samtidig så utrolig rikt! Et spill man husker resten av livet når man først har prøvd det selv.
Her er et klipp av hva jeg snakker om.
Mye av spillet går rett og slett ut på å finne kolossene. Det er ingen andre dyr man kan sloss mot, ingen fiender. Kun deg, hesten din, naturen og veien til neste kjempe. Noe som kanskje høres kjedelig ut, er tverdt det motsatte. Spillet er så vakkert at man fryder seg når man rir over rike enger, frodige sumper og tette skoger mens man nyter de forskjellige atmosfærene spillet har. Som kompass bruker gutten sverdet sitt, som reflekterer solstrålene (hvis du er i sola) slik at de lyser i retningen du skal. En enkel, men genial løsning i en så stor verden.
Når man endelig kommer frem til kolossen, må man finne en måte å ta den ned på. Flere er så enorme, at man knapt klarer å se hodet på toppen. En koloss fungerer som en bane i seg selv. Hver er laget slik at man må bruke nye teknikker for å komme seg til de svake punktene. Du kan klamre deg fast i hår, kanter eller andre ting og prøve å nå forskjellige svake punkter uten å bli kastet av en illsint koloss. Når man endelig setter sverdet for siste gang inn i kolossen, og den detter livløs om, kjenner man en mestringsfølelse av å ha klart det umulige. Samtidig litt dårlig samvittighet av å måtte "ta et liv".
Lyden og musikken passer perfekt til bildet. Musikken er helt fraværende når man rir gjennom landskapene. Det eneste man hører, er vinden, deg og hesten din. Når man nærmer seg kolossen begynner musikken, som er like mektig som kolossen selv. Og når målet nærmer seg, skiftes musikken til å bli enda mer dramatisk.
Dette spillet er en god definisjon på at spill kan være kunst. Alle de smådetaljene som at du plyster på hesten din når den er langt unna, men snakker til den når den er nær. Værendringene som skifter fra stekende sol i ørkenen til piskende regn ved en skog. At det faller jord fra taket i en hule når kolossen tramper i bakken, at pilene blir sittende i huden når du treffet, at karakteren mister balansen hvis bakken rører på seg eller svimer av en stund hvis han blir truffet hardt. Jeg husker jeg rei gjennom en ørken før jeg stoppet ved en oase. Jeg gikk av hesten og så meg litt rundt. Plutselig ser jeg hesten gå ned til vannet og begynne å drikke. Slike ting. Det er det jeg elsker med dette spillet. Så minimalistisk, men samtidig så utrolig rikt! Et spill man husker resten av livet når man først har prøvd det selv.
Her er et klipp av hva jeg snakker om.
Visst ikkje du skriv om The Elder Scrolls:Morrowind, så nekter eg å ta deg seriøst.
SvarSlettHehe.. Har egentlig ikke prøvd det spillet, så aner ikke. men det sies å være helt ok, ja. ;)
SvarSlettBra omtale Bull! :) Fortsetter du i samme stil, så ønsker jeg meg en omtale av Red Alert 2.
SvarSlett.. hvis det når opp. ;)